Bilde 1.
Jespersen-huset i gamle Skutvik. Vekselsvis benyttet som bolig og forretning på hele 1900-tallet.
Er i dag kantine og kontorbygg for lakseslakteriet Norpak, eiet av Follalaks A/S. Bildet er fra ca. 1960.
Skutvik på Hamarøy
Oppgave i forbindelse med studiet "Kulturminneforvaltning"
ved Høgskolen i Bodø
Bente Melby Ness
Juni 2004
Begrepet kystkultur omfavner miljøene langs vår langstrakte kyst - skapt av fiske, jordbruk og handel gjennom mer enn 10000 år. Begrepet kystkultur omfatter båtstøer, båtdrag, farleier, fyrlykter, våre fyr og båter fra forskjellige tidsepoker Som det øvrige samfunn påvirkes hele tiden kystkulturen av nasjonale, internasjonale og globale prosesser.
Oppgaven her begrenser seg til å se på den del av kystkulturen som oppstod i forbindelse med fiske og handel mange steder langs nordlandskysten. De store handelsstedene med væreiere og nessekonger, ss. Kjærringøy ved Bodø og Grøtøy i Steigen er godt kjent og debattert. Det er derfor interessant å se på utviklingen på et lite sted som Skutvik. Her er det få om noen verneverdige bygninger, og kulturminnevernet har nok kommet i andre rekke når bygninger har skiftet eier og næringslivet har gjort sine fremskritt. Til tross for dette har stedet sin ”sjel” og fremdeles ansiktet ut mot havet. Skutvik er representativt for mange småsteder langs nordlandskysten i, de som blomstret opp på slutten av 1800 –tallet og første halvdel av 1900. Fra slutten av 1960-årene og frem til i dag er næringslivets mangfold og størrelse i disse små fiske- og handelsstedene redusert, men mange eksisterer fremdeles og kystkulturen med fiske og frakt er ennå til stede og nødvendig for stedets eksistens. Utfordringen er å holde stedet levende og se på mulighetene for samarbeide mellom kultur og næring for å ivareta stedets historie.
I området rundt Skutvik er det funnet spor av mennesker tilbake til yngre steinalder. Som en kuriositet kan nevnes at arkeologen Edvard Havnø i 1933 fant en del av en skiferkniv. Andre halvdel av denne skiferkniven ble funnet i 1984, og befinner seg i dag på Tromsø museum. Sagn og fortellinger fra området datert til middelalder og vikingetid er fremdeles levende.( Hamarøy bygdebok, side 72-76, og rapport skrevet av L. Brekmo og A. Christensen i 2003, se litt.liste.) Vi tar et langt steg frem i historien og i folketellingen fra 1865 finner vi 7 bebodde hus. I 1900 har dette steget til 12 bruk og det ser ut til å være gården Rørvik som er hovedbruk.
Områdene Utaker, Øvereng, Steinslandsfjell og Ness ligger nært og samkvemmet disse plassene i mellom var nok tett. Foreløpig ser det ut til at brukene var rene kombinasjonbruk jordbruk/fiske og kvinnfolkene/feskarbonden tok hånd om gardsbruket når mannfolkene var på fiske i Lofoten . Nede i Skutvik stod det et fembøringsnaust eiet av folket utenfor
selve Skutvik. Naustet stod helt frem til på 50-tallet, hvor det til slutt raste sammen av seg selv. Området der naustet stod disponeres i dag av lakseslakteriet Norpak/Follalaks – den moderne tid er nå på stedet.
|
|
Bilde 1. Jespersen-huset i gamle Skutvik. Vekselsvis benyttet som bolig og forretning på hele 1900-tallet. Er i dag kantine og kontorbygg for lakseslakteriet Norpak, eiet av Follalaks A/S. Bildet er fra ca. 1960.
|
I første halvdel av 1900-tallet skyter utviklingen fart, og så tidlig som 1903-04 finner vi at Skutvik Forbruksforening er opprettet og drev handel.
På 1930-tallet utviklet Skutvik seg til å bli et senter for bygdene rundt ytre deler av Sagfjorden og nordre deler av Steigen. Skutvik som ligger sentralt i leia var en handels- og kommunikasjonssentrum. Antall båter i rutefart var stort og alle var de innom Skutvik, godsbåter, kystruter og vanlige frakteskuter av forskjellige størrelser og modeller. Det var et yrende liv på dampskibskaia hvor også posthuset lå. Foruten sesongfiskerien ble det drevet et intensivt heimfiske som fant sin avsetning på Skutvik og i 1930–40 årene hadde stedet fiskemottak, 3 butikker både på og utenfor kaiene, innkjøpslag med leveranser til jordbruket, tankanlegg med solarolje/smøreolje til fiskeflåten, slakterivirksomhet og mer til. Handels- og næringslivet blomstret, nye bygg kom til og området rundt kaia ble bygd ut med bl.a. gjestgiveri for å gi overnatting til reisende, servicenæringen var på plass. I årene 1937-40 hadde også stedet anløp av hurtigruta. (Årbok for Hamarøy 1988).
|
|
Hurtigruta på Skutvik anno 1938. Fra bildedatabase Hamarøy bibliotek. Jespersen-huset i forgrunn.
|
De neste ti-årene var aktivitet stor, og hele tiden med ansiktet rettet mot havet. Men, påvirket av handels- og næringslivet nasjonalt og internasjonalt har det fra 60-tallet og frem til i dag har det skjedd store endringer, bygningsmessig og i næringslivet.
Det gamle fembøringsnaustet som lå inne i vika er borte og sammen med det mange av de fine gamle bryggene , noen er revet og en av bryggene gikk med i en brann i 1995.
Det som står igjen er ”Jespersen-huset” (en gang hotell i Rombakksbotten), i dag endret til administrasjon til lakseslakteriet Norpak/Follalaks. Gjestgiveriet som ble bygget på slutten av 1940-tallet er i dag ombygget til dagligvarebutikk og bensinstasjon.
 |
Skutvik Havn 2004. Jespersen-bygge til høyre mellom tankanlegg og slakteri-bygningen. Fembøringsnaustet lå en gang helt til høyre i bildet. De gule bygninger er Dampskibskaia.Foto: Kjell Fredriksen |
Bevart i sin opprinnelige drakt er Dampskibskaia. Her legger hurtigbåten til, og bringer folk og varer til Skutvik og andre deler av Hamarøy. Hurtigbåten er fremdeles en viktig del av livsnerven, som den er på mange småsteder langs kysten.
I forbindelse med oppblomstringen av reiselivet i området vil nok båt og kai fremdeles ha sin plass langs kysten. Skutvik har også ferge til Svolvær, så fremdeles er det ”kystkulturen” som møter oss . Det er ennå mulig å fornemme hva stedet en gang var, kjenne lukten av hav og tjære, og føle den aktiviteten som var i området rundt kaiene. Hvordan ivaretas det som er igjen og på hvilken måte kan vi bringe det videre til kommende generasjoner?
I likhet med jordbrukslandskapet har også kystlandskapet etter hver mistet sitt preg av småskala. Skipene er ikke lenger avhengig av små nødhavner, men krever større havneanlegg tilknyttet et by eller et tettsted. Det yrende livet med småfiskeflåten er borte og handelsstedene er blitt overflødige. Varene kommer ikke lenger vannveien, og dermed endringer i kystlandskapet. Småindustrien som produserte utstyr for fiskerne har mistet eksistensgrunnlaget. Kulturlandskapet og kulturmiljøene er hele tiden utsatt for endringer. Utfordringene fremover ligger i å skape balanse mellom bevaring og en utforming av nye omgivelser som kvalifiserer dem til å bli betraktet som verneverdige i neste generasjon.
(Kulturlandskap-kulturmiljø v/M. Kollandsrud).).
Kollandsruds påstander om at kystkulturen helt har mistet sitt preg av småskala kan diskuteres. Skutvik har fremdeles besøk av sildeflåten på høsten og en god del fiskebåter har landligge her i dårlig vær. Det er ennå liv i kystfiskeflåten, og de betyr fremdeles mye for kystens småsamfunn. Stedet har også anløp av kystfraktefartøyer med bl.a. materialer til byggebransjen og asfalt og grus til veinettet.
Kulturminneplan for Nordland 2002-2006 har som hovedmål å skape oppslutning om verdiene kulturminner og kulturmiljøer har som fortellere, slik at vi gjennom dem kan frembinge fortellinger om Nordland. Første steg på veien må da være å identifisere og skape bevissthet omkring kulturmiljøet. Planen nevner også spesifikt kystkulturminner, herunder havne- og farvannsanlegg og fartøyer, kartlegges og innlemmes i kulturminneplan. Med videre referanser til planen, som bygger på statlig kulturminnepolitikk, fremgår det at kulturminnene skal forvaltes som en del av bærekraftig utvikling, ref. st.meld. nr. 58(1996-97). Samtidig overføres oppgaver og myndighet til kommunene – dette for å stimulere til lokal forankring, forståelse og engasjement.
Kulturminnene/kulturmiljøene skal ikke betraktes som endelig avklarte og avsluttede fortellinger. Stilner foretellernes stemmer blir også fortellingene borte og med dem mulighetene til å korrigere vår egen virkelighetsoppfatning og historiske forståelse. (pkt.5.2 i Kulturm.plan for Nordland)
NOU 2002: 1 - har skapt en ny faglig debatt her i landet omkring kulturminnevern og kulturminnevernets rolle i samfunnet. Sterkere satsing på involvering av lokalsamfunn i forvaltningen av kulturminnene er et tiltak som utredningen foreslår.
Et lokalsamfunns kvaliteter har innflytelse på menneskers valg av bosted, og for at et lokalsamfunn skal bestå er det viktig at det finnes felleskapsverdier som virker samlende. Kulturminner og kulturmiljøer er viktig ressurser og verdier i lokalsamfunnet, og kan skape forankring og engasjement. Lokalsamfunnene har ofte et bevisst forhold til sin historie, og denne kan benyttes for å skape identitet til stedet for dagens beboere og tilflyttede. (NOU 2002:1, del 2 kap. 4).
Mange småsteder langs kysten er i dag i samme situasjon som Skutvik. Befolkningstallet går ned og offentlige arbeidsplasser sentraliseres. I Hamarøy er antall offentlige arbeidsplasser de siste 20 år betydelig redusert, ss. televerk, vegvesen, postverk med mer. Utkantene taper i forhold til storsamfunnet, og sentralisering og økonomisering er regelen mer enn unntaket. Fremdeles er det ”noen” som glemmer å ta med alle bitene i puslespillet samfunnsøkonomi.
For å bøte litt på samvittigheten, eller kanskje ønsker man reelt å ta vare på utkantene, er det i de senere år satt i gang stedsutviklingsprosjekter flere steder i landet. Prosjektene finansieres i samarbeid mellom kommune og fylke, og miljøverndepartementer har laget en veileder som kan benyttes i prosjektene. I forbindelse med disse prosjektene foretas en stedsanalyse, dvs. ” en systematisering av kunnskap for å forstå stedet historie, situasjon og framtidsmuligheter”. Stedsanalysen brukes da som et redskap for å utvikle mulige nye næringer på stedet eller videreutvikle eksisterende, og den er også et viktig verktøy i forbindelse med planlegging og byggesaksbehandling etter plan- og bygningsloven.
I forbindelse med stedanalysen foretas også en ”kulturmiljøanalyse”. Dette er et begrep som ble innført etter at ”kulturmiljø” ble innført i lov om kulturminner, 1. januar 1993. I begrepet kulturmiljø inngår kulturminnene som en del av det fysiske miljøet.
Definisjon på kulturminner og kulturmiljøer finner vi i lov om kulturminner, § 2. En kulturmiljøanalyse anbefales i en stedsanalyse med hovedmål å finne frem til det kulturhistorisk bevaringsverdige. Analysen skal også gi grunnlag for tilpasning mellom eksisterende og nytt, og en vurdering av stedets kulturhistoriske bevaringsverdier og utviklingsmuligheter. Den er et nødvendig grunnlagsmateriale for de fleste stedsanalyser i forbindelse med kommunedel-og reguleringsplaner.
Skutvik har også sitt stedsutviklingsprosjekt, oppstart senhøsten 2003 og man er nå i full gang med planleggingsarbeidet. Styringsgruppa i prosjektet inviterer beboerne i Skutvik, ved hjelp av folkemøter, til å komme med innspill i planarbeidet. Styringsgruppa er sammensatt av representanter fra kommune, fylke, lokalt næringsliv og lag og foreninger. Som det fremgår av ovennevnte er det pr. i dag ingen vernede bygninger eller miljøer inne i Skutvik. Kulturminnevernet har derfor ingen myndighet til å gå inn å pålegge private å restaurere/sette i stand hus for å gjenskape noe av 30-40 tallets atmosfære. NOU2002:1 anbefaler i sin rapport at det tas inn et punkt i kulturminnelovens formålsbestemmelse om større likeverd mellom eiernes rettigheter og plikter og den offentlige kulturminneforvaltningens oppgaver og myndighet. En av årsakene til at dette foreslås tatt inn i formålsbestemmelsene er nok at man har erfart hvor lite virkningsfullt det er for kulturminnevernet å komme med pålegg. Skal våre kulturmiljøer ivaretas må det først skapes en felles forståelse og tilhørighet og der er samarbeid et nøkkelord – ikke pålegg og tvang.
Det samarbeidet som er til stede i en stedsutviklingsprosessen er et viktig verktøy for å kunne ivareta Skutviks historie – eller ”sjel” om man ønsker å bruke det ordet. Det er avgjørende å spille på lag med næringslivet, det være seg reiseliv, fiskemottak, ekspedisjon, butikker m.fl. slik at det kan tas hensyn kostnader og arkitektur ved planlegging og utforming av nye bygg eller oppussing/restaurering av gammelt. Første steg på veien er å få lokalbefolkningen til å se verdien av å ta vare på sin historie. Hittil har det i mange tilfeller vært en stor utfordring, ettersom det først er i de senere år er åpnet opp for at lokalsamfunnene kan påvirke og bidra til kulturminnevernet i sin alminnelighet. En av hovedaktørene i Salten kan være Salten Museum i samarbeid med de lokale museer. og bidragene kan være alt fra økonomiske virkemidler til seminar/kurs som øker bevisstheten og kompetansen i befolkningen. Ungdomsskoler og videregående skoler bør være gode samarbeidspartnere, som et ledd i historieundervisningen. Samtidig skaper man en bevissthet hos ungdommen om verdien av å ivareta og videreføre historien.
Reiselivet i området har et stort og økende behov for tilbud til sine kundegrupper. Som bl.a. Ottar Schiøtz, (Norsk Fiskeværsmuseum på Å i Lofoten) fremholdt på en forelesning i Lofoten i februar 2004 er det stor interesse for natur- og kulturbaserte opplevelser blant dagens kundegrupper. Produktutviklingen må ta sitt utgangspunkt i ressursmessige forutsetninger og bygge på særpreg, tradisjon og naturlige fortrinn.
Om vi trekker inn Skutvik vil det si at man fokuserer på kystkulturens historie med fiske, hvalfangst og stedets rolle som knutepunkt den gang hurtigruta og lokalbåtene anløp kaia. I en nettopp avsluttet forstudie for reiselivet i Nord-Salten er det også – ikke overraskende – konkludert med at det er et betydlig marked karakterisert som ”kulturell utforskning”. Dette innebærer å bli kjent med lokale mattradisjoner og lokalbefolkningen, besøke historiske steder og museer, utforske livet på landsbygda, lokal kultur og folkeliv. (ref. Forstudie for Hamsuns Rike som reisemål ).
Kommunikasjonene i samfunnet i dag har gjort at alt er mer likt, uansett hvor vi bor. Vi kopierer hverandre – enten bevisst eller ubevisst. Våre miljøers særpreg er i faresonen. Verden blir mindre – dvs. vi ser de samme tv-programmer, leser de samme aviser – vi reiser mer. Bebyggelsen blir mer ensartet – blir miljøet og vi også mer ensartede og stereotype? (Framtid for fortiden - Kollandsrud/Øverås/Heden).
Dette medvirker til at de steder som beholder det lokale særpreget med sin forhistorie synlig i stadig økende grad er interessante som reiselivsprodukter. Hva er da bedre enn å tilrettelegge en del våre kulturmiljøer mot og i samarbeid med en næring som reiselivet? – som igjen medvirker til å opprettholde vår bevissthet om vår historie og identitet, samtidig som det skaper grobunn for nye næringer. En annen viktig kundegruppe for tilrettelagt kulturbasert næringsvirksomhet, er eierne av det stadig økende antall fritidsboliger.
Kulturminnevernet må fortrinnsvis være en pådriver i forbindelse med synliggjøring av kulturmiljøet, og kanskje er det også viktig å bidra økonomisk i større grad enn tidligere. Reiselivet vil i fremtiden være en ressurs i forbindelse med formidling og vedlikehold - en samarbeidspartner.
Kulturminnevernet har hittil slitt med å vedlikeholde de kulturminnene som er tilrettelagt.
Ved å inngå avtaler og kontrakter kan dette ansvaret overlates til næringslivet i sin helhet.
Vi tar for oss Dampskibskaia på Skutvik. Den er i dag i privat eie og har de senere år, på privat initiativ, vært satt i stand utvendig, som den en gang var. Innvendig er det fremdeles slik det var på 40-tallet. For å spore til innsats her må man få de private eiere på banen, for eksempel via et stedsutviklingsprosjekt. Det offentlige, representert ved kommune og fylkeskommune bør på banen med gratis råd og veiledning i forbindelse med restauring og vedlikehold. Samtidig bør det gis en viss økonomisk støtte til denne type prosjekter, eksempelvis kan det gjøres i forbindelse med istandsetting, og at vedlikehold fremover overlates til de som til enhver tid eier bygningsmassen. For miljøet på Skutvik er det viktig at blir skapt annen aktivitet i bygget i tillegg til ekspedisjonen.
Det gamle gjestgiveriet som i dag er kolonialbutikk og bensinstasjon har ikke behold sin gamle stil. Kan noe gjøres her? Slik det ser ut i dag er det beste å motivere stedet eiere til å ta ansvar om å gjenskape et helhetlig miljø i området, som igjen vil tiltrekke seg turister og kanskje andre interessenter. Tranøy på Hamarøy er et godt eksempel på hva som kan gjøres lokalt når noen ildsjeler drar i gang og her ser man helt tydelig de positive ringvirkninger det private initiativ har. Selv om ikke alt er like bra, forteller bygda fremdeles hva den en gang var. I mange tilfeller er det like viktig å gjenskape miljøet og dermed få fortalt historien videre, i stedet for å fastholde ”korrekte” restaureringer. For hva er nå det? Historien og fortellingene endrer seg hele tiden – alle er vi med på å påvirke og legger igjen våre spor.
 |
Skutvik 1938. Sett fra motsatt vinkel av tidligere bilder. Området i forkant er i dag småbåthavn og fergekai. |
I forbindelse med stedsutviklingsprosjektet blir det spesielt fokusert på havna og mulighetene for utvikling. Næringslivet med fiske og handel er her tungt inne i planleggingsprosessen. Deler av kaia må tilrettelegges for større fartøyer, et avgjørende element for i det hele tatt å komme i betraktning for anløp. Kommer man i en situasjon hvor dagens større båter ikke kan legge til kai, blir Skutviks rolle drastisk endret. Igjen ønsker man å få nærheten til havert mer fokusert og er seg bevisst den betydningen det har hatt i tidligere tider og ikke minst hva det betyr i dag. Det må ikke glemmes at havnene på småstedene langs nordlandskysten er en meget viktig livsnerve og for noen fremdeles den eneste forbindelsen med omverden.
Som tidligere nevnt er det et aktivt fiske i havområdene rundt Skutvik, og hver høst i forbindelse med sildefisket ligger et stort antall fiskebåter i havna. Pr. i dag er det problemer med havnekapasiteten, og de blir forstyrret av både hurtigbåt, ferge og brønnbåten fra lakseslakteriet. Derfor jobbes det med, i regi av stedsutvikling, å legge til rette et område hvor fiskeflåten kan ligge i fred. Kanskje kan man også opprette en ny næring som ivaretar fiskernes behov, ss. klesvask, fellesrom, dusj/badstu. Dette kan benyttes i dårlig vær – landligge. Det samme tilbudet kan markedsføres mot havseilere og andre fritidsbåter som besøker stedet sommerstid.
På Skutvik er de et langt lerret å bleke om man skal få kaiområdet tilnærmet noe av det det en gang var. Antageligvis er det ikke mulig, og man må nøye seg med delvis ”tilbakeføring”. Spesielt viktig er det at det som settes i stand blir brukt og at ansvaret for vedlikehold og drift av bygningene og derved området som helhet avklares. I enkelte tilfeller kan kommunen som planetat komme inn med hjelp, synspunkter og krav når ”viktige bygninger” i området skifter eier, dette for å unngå total rasering av miljøet.
Kommunene har i dag store utfordringer innenfor miljø- og ressursforvaltningen og forvaltningen av kulturminner er en del av dette. Mange av de små kommunene mangler særskilte planer for kulturminner/kulturmiljø, noe som er et meget nyttig verktøy i kommunen arealplanlegging og en synliggjøring av kommunens kulturminnepolitikk.
På vei ned til Skutvik kaiområde kjører man forbi Fjærvollgården. Bygget står i dag tomt, men har en gang vært i bruk som butikk, en gammeldags butikk med ditto innredning. Den tre etasjer høye bygningen ligger mellom Skutviks ferdselsårer, riksveien og kaiområdet – meget sentralt. Huset ble oppført 1910-20 og om det forutsettes at bygget er i offentlig eie, kunne det leies ut til for eksempel
· lag og foreninger som møtelokale
· salg av lokalt produsert mat – samarbeide med jordbruket
· galleri, kunstutstillinger
· turistinformasjon
· salg av fiskemat – samarbeide med lokale fiskere
· husflidsprodukter – det produseres masse i tusen hjem
· ansatte gjennom trygdekontor og Aetat – arbeide for trygd
Et slikt konsept hadde skapt større aktivitet i området. Leieinntektene på huset ville så brukes til vedlikehold, strøm etc. I det offentlige finnes flere typer midler som kan søkes i forbindelse med et prosjekt som dette.
Det er en kjensgjerning at det kan være problematisk å benytte gamle bygninger i dagens næringsliv ettersom krav til sikkerhet og tekniske installasjoner har endret seg betydelig. I forslaget nevnt ovenfor er det ikke de store utfordringer, ettersom isolasjon kan foretas innvendig.
Enkelte steder i Norge finner man kulturmiljøer som er vernet ved å gjøre ingenting. Husene/fiskværene er fraflyttet står for vær og vind og representerer den forgangne tid – uten vedlikehold og uten noen form for bosettning, et eksempel er Skjærvær i Vega, fiske- og dunvær, eksteriørmessig tilnærmet slik det var 100 år tilbake. For Skutviks vedkommende vil en slik form for vern bli til raskt forfall, ettersom stedet i dag har fulgt med utviklingen i samfunnet for øvrig.
Ved forslag og stragier for kulturminnevern i kombinasjon med næring i denne oppgaven fokuseres ofte på mulighetene uten at kulturminnevernet kommer direkte inn. Skutvik som så mange andre steder i samme kategori har ingen stor andel av verneverdige bygninger. Disse små kystanløpene har i større grad en verdi i form av det de var og fremdeles er – et kulturmiljø, en helhet som er med på å fortelle deler av kystens historie.
Hovedutfordringen er å bevare stedene levende………………….
· Fortellinger om Nordland – Kulturminneplan for Nordland 2002 – 2006,
Kulturetaten, Nordland Fylkeskommune
· Kulturminner og Kulturmiljøer, Plan- og bygningsloven, veileder – Riksantikvaren
· Kulturlandskap og kulturmiljø, kap. 2.4 - Mari Kollandsrud
· Fortid former fremtid, NOU2002:1, utfordringer i en ny kulturminnevernpoltikk,
kap.2 – 2.1-2.4 og kap. 3, 3.1-3.4
· Byggeskikk i Kyst-Norge, Karl Ragnar Gjertsen
· Veiviser til Kulturarv i Nord: Reidar Berthelsen. Bokanmeldelse av Grepstad og Thorheims ”Fotefar mot nord”
· Framtid for fortiden – Kollandsrud, Øverås og Hedén
· Stedsanalyse- Innhold og gjennomføring – Veileder fra Miljøverndepartementet
· Hamarøy Bygdebok, bind 2 – s.7-17, 72-77, 99-147
· Gamle Hamarøybilder, bind 1
· Nessekongene, Handelsdynastiene i Nord-Norge av Nils Magne Knutsen (Gyldendal), s. 83-98
· Fortid former framtid, del II, kap. 4, s. 1-6
· Fortid former framtid, NOU 2002:1, Kap. 5 – Eiere og rettighetshavere, s.1-8
· Årbok for Hamarøy, 1988
· Folketellingen for 1865, Universitet i Tromsø, Reg.sentral for hist.data s.30-34
· Folketellingen for 1900, Universitet i Tromsø, Reg.sentral for hist.data, s.56-62
· Forstudie for Hamsuns Rike som reisemål: Mimir-rådgivere for reiselivet s.1-31
· Nordnorsk Kulturhistorie, bind 1 og 2: Gyldendal norsk forlag
· Vår gamle Kystkultur: Svein Molaug, Dreyer forlag
· Utmarksturisme i levende Natur- og Kulturlandskap. Rapport skrevet av L. Brekmo og A. Christensen , finnes på web siden til Hamarøy kommune .
