Snarveier
Folkevandringstiden/merovingertid
v/Viggo Aspvik
|
Snarveier Folkevandringstiden/merovingertid |
|
|
|
Navnet Ness er skrevet på mange måter opp gjennom årene, f.eks. Nes (1600 - 1800), Næs, Næss (1800 - 1920), og Ness i senere tid. Navnet kommer utvilsomt av nesset som strekker seg ut mot sør og ut mot straumen. Gårdsnavnet Nes er av de eldste stedsnavn vi har i Norge. Sammen med navn som Vik, Våg, Haug og Eid var dette de eldste og går helt tilbake til før Folkevandringstiden, år 0 til år 500 e. Kr. Det er ikke usannsynlig at navnet er omtrent like gammelt som bosetningen. Jeg har valgt å bruke ”Ness” i denne beretningen uten at jeg vil hevde at dette er riktigere enn noe annet. Jeg er tilhenger av at navnet skrives slik som det uttales lokalt, altså med tydelig trykk på siste stavelse. Det kunne like gjerne være Næss da utalen på vokalen ligger mellom e og æ, antagelig nærmere æ enn e. Skrivemåten Nes med tydelig trykk på vokalen tilhører det østlandske språk og burde etter min mening ikke vært brukt her nord. |
Like etter istiden stod havet ennå høyt. Muligens var de høyeste punktene på Storhågen, Mølnhågen og Moheia over havnivået. Godt og varmt klima gjorde at isen smeltet fort og i løpet av et par tusenårsperioder løftet landskapet seg betraktelig. Mellom Storhågen og Mølnhågen (Ca. 20 moh.) finner vi et nokså stort område med skjellsand, deriblant finnes det noen store tykke skjell som ligner sterkt på østers.
Det er heftet stor usikkerhet om bosetning i eldre steinalder i området her, men det antas at det i perioder har bodd mennesker i området her ca. 10.000 år tilbake i tid. Dette var i hovedsak jegerfolk og lite fastboende, de flyttet mye på seg etter som jakt og fiskeforholdene skiftet. Dette var mennesker som livnærte seg hva de kunne få av den ville naturen, og det førte til at bosetningene var små og flyttet mye ettersom de trengte store jakt og fangstområder. I området ved Stortuva på Skutvik finnes det spor etter en steinalderbosetting, under en ”hellar”.
For ca. 3000 år siden (1000 f.kr.) ble det etter hvert mer vanlig med husdyr og fastere bosetning. Og bosetning fra denne tid er kjent gjennom ulike funn i området. Det er regnet som forholdsvis sikkert at området Ness Husøy og Finnøy har hatt kontinuerlig bosetning siden bronsealderen og frem til i dag.
Fra folkevandringstid og merovingertiden (år 0 – ca. 800 e. Kr.) er det rikelige funn fra Ness. Det gjelder bl.a. flere gravrøyser. Funnene er spredt på Ness, Hundsøya, Steinslandsosen og Laksosen. Det største gravfunnet ligger nede på Neserget. Det er ei gravrøys av stein. Her er det et rike gravfunn, og spesielt en som trolig fra en smed. Denne graven var rikelig utstyrt med smedutstyr. Smedene hadde på den tiden en høy rang i samfunnet. Også funn av spillebrikker og spilleterninger knyttes til den ledende samfunnsklassen på den tiden. Disse funnene oppbevares på museet i Tromsø (museumsnr. B 5161).
Til toppen av siden Vikingtiden 800 -1300 |
|
Vikingtiden var uten tvil en storhetstid på Ness med nessekonger og stabil bosetting. Her er det også mange funn fra Ness. Det gjelder våpen, sverd, økser, tekstilrester, smykker og andre ting. Mye er ikke gravet ut og mye er gått tapt gjennom tidene, i jordbrukskultiveringen som har vært. Allerede på 800- tallet var det gode levevilkår og et høyt drevet jordbruk med flere kornslag. Dette var en tid da håløyghøvdingene regjerte. Flere historikere mener det levde minst like mange i Hålogaland da som det gjør i dag. Blant de eldste stedsangivelsene i fylket finner vi også Hamarøy som den gang kaltes ”Hòm”.
Den dag i dag finner vi mange store vikinggraver i området ned på Ness. Vikinggravene kjennetegnes som regel ved at de er bygd opp av lausmasser i en rund eller oval haug. Rundt graven går det en tydelig fordypning, fotgrøft. Det er usikkert hvilken hensikt fotgrøfta hadde. Vikinggravene er også som regel en god del større enn de tidligere gravrøyser. Noen av disse har en størrelse på ca. 20 meter og mer i diameter. Den største (Kongshågen) er 31,5 m. i diameter. Vel 20 gravhauger er registrert på Ness, men som sagt, kan det regnes med at en god del flere er blitt jevnet med jorden i sammenheng med jordbrukskultivering. De fleste av gravene er åpnet av arkeologer tidligere, og rundt år 1900 var det Nicolaissen fra Tromsø museum som stod bak. Min morfar var med som hjelpemann i disse utgravningene. Det er meg fortalt at det skal være en del gravhauger i området som ikke er åpnet. En av disse som jeg vet om ligger nokså langt fra de andre nede på Ness. Størrelsen på disse gravene og at de i flere av disse ligger store båter vitner sterkt om at dette var en storhetstid her på Ness.
På Ness har vi også et stedsnavn som helt sikkert er en overlevning fra vikingtid. Det er Galderhågen, eller Gallerhågen, kommer helt sikkert fra begrepet galdrehaug som var et sted hvor de i vikingtid/mellomalder holdt sine fester og sine riter.
Et annet område som er meget interessant fra denne tidsperioden er øyene; Hundsøya, Dragan, Mellomdragan, Engøya og Bolsøya. Flere av disse øyene kan en gå tørrskodd mellom. På Hundsøya alene er det registrert ti ulike gravfunn. Det kan synes som det har vært en høy tetthet i bosetting. Øyene lå meget strategisk til i de sjøveis ferdselsårer på den tiden.
Hauglegging ble strengt forbudt i Norge etter kristendommens innføring. Hvis en da tenker seg at vikingtiden med hauglegging varte ca 200 år (850 – 1050), kan en regne ut at det ble hauglagt en person om lag hvert 7 år. Hauglegging var som kjent noe bare samfunnets maktpersoner kunne regne med.
|
| Til toppen av siden |
Da Nesskongen røvet Skrovakongen. |
 |
I en gammel fortelling fra Ness fortelles historien om Nesskongen som dro på røvertokt til Skrova. Hans navn skulle visst være Eigil, men det er ikke bekreftet. Sagnet er fra tiden under innføringen av kristendommen i Norge trolig like over 1100 års- skiftet. Kongen på Ness var ikke særlig sterk i troen på den nye troen som de ble påtvunget av Olav den Hellige. Skrovakongen derimot var en ihuga tilhenger av den nye trua og Kong Øystein hadde reist kirke i Vågar (Kabelvåg) i 1107. Søndager måtte alle som kunne dra til kirken. Dette visste Nesskongen. |
Denne historien hørte jeg mange ganger som liten. Det var tydelig med en viss stolthet at denne historien ble fortalt. I tillegg var det et pirrende poeng til slutt. Skatten som Nesskongen skulle ha røvet fra Skrovakongen ble aldri funnet. Skatten bestod av både gull og sølvgjenstander. Det er to teorier hvor den skal være. Det ene er at skatten ble gjemt i urene i Kvanndalen, dette ble gjort for å lette på børa over Kverna. Den andre historien er at skatten ble kastet på vatnet ved Digernes her er Fjellvannet temmelig dypt. En skal ikke se bort fra at det kan ligge en skatt et sted oppe i Kvanndalen, Det er ikke usannsynlig at alle som visste hvor stedet var ble drept i slaget.
Sagnet om kong Eigil finnes i flere versjoner, spesielt selve slaget og enkeltheter om hvordan Eigil døde. Det sies også at Eigil ble hauglagt der og at denne er utgravet. I haugen skulle det vært funnet et utbrent lik. Dette er opplysninger som er meget tvilsomme. Det finnes ingen opplysninger fra museer eller arkeologiske kilder som kan bekrefte noen utgravinger her. At lokalbefolkningen skulle ha foretatt noen utgraving stiller jeg meg noe skeptisk til.
| Til toppen av siden |
Håkon Raud |
 |
En annen historie fra dette området er om Varbelgene og Håkon Raud. Denne historien er befestet i historiske skrifter, (eksempel ”Norges land og folk”, Amund Helland og i Norges kongesagaer). Det er sparsomt med historiske opplysninger om denne tiden, men i beretningen om varbelgenes ferd til Hålogaland i 1239 er det nevnt en småkonge ved navn Håkon Raud i Hamarøy. Han er benevnt som kong Håkon Håkonsons (1217-1309) sysselmann. Han gjør en heltemodig innsats for kongen.
For de som er kjent i Norges kongehistorie hendte dette i1239 da hertug Skule tok seg kongenavn og satte seg opp mot kong Håkon og hans menn. Et ledd i hertugens strategi var å få kontroll med utenrikshandelen (fiskeriene). For å få til dette måtte han kvitte seg med kong Håkons hirdmenn og sysselmenn. På toktet til Hålogaland sendte han høvding Pål Fot og Sigurd Parten. På turen nordover hadde de drept flere av kongens sysselmenn. Krigsfølget var nå kommet til Leines i Steigen og målet var å ta livet av de såkalte Bollesønnene. Disse hadde imidlertid reist til Skrova på fiske, men varbelgene røvet både gods, sølv, gull og drap mange. Et par av kongens menn som kom uforvarende til Leines ble også drept. Neste dag ville varbelgene dra videre for å drepe Håkon Raud, kongens sysselmann på Hamarøy. På veien nordover traff de en fergemann (Grøtøy?). Her fikk de greie på at Håkon Raud var varslet om faren og dermed snudde de og dro tilbake til Leines. Håkon Raud derimot hadde sendt ut budstikke og fikk samlet folk og reiste til Leines samme kveld med syv skip (20 esser). De kom til Leines tidlig på morgenen, og de kom helt overraskende Pål Fots langskip som lå rett utenfor Leines. De hadde pakket ned våpnene i en mindre båt og var helt uforberedt på kamp. |
Pål Fot sprang tvers over nesset (Helnesset) til sjøen på sørsiden der Sigurd Parten lå med sitt langskip og det beslaglagte som var tatt i bytte fra Bollesønnene. Her ropte Pål: ”Vi må flykte, nu kommer saltværingene og vil hevne Guttorm!” (Sysselmann i Søndre Hålogaland som de hadde drept). Pål fortalte da Sigurd at alle hans folk var blitt drept.
Hvor var dette vikingesetet på 1200- tallet? Helt sikkert i dette området. Det har vært nevnt både Ness, ytre Finnøy og Husøy. Et annet strategisk område er de før nevnte øyene Hundsøya, Dragan, Mellomdragan, Engøya og Bolsøya. Det kan like godt tenkes at det var bosettinger på alle disse stedene og at de levde i et fellesskap. Det er vel nesten sikkert at dette området var tett befolket i denne tiden, men hvor kongen hadde sitt ”sete” er usikkert. Etter min oppfatning ville det ikke være overraskende om ikke det nettopp var på Ness, også siden vi det foreligger opplysninger om et tidlig kirkebygg her under denne perioden. Perioden fra ca. år 800 og godt inn på 1200- tallet var en særdeles rik tid for folk med stort sett nok og næringsrik mat. Det var mye kornproduksjon, men også kjøtt og fisk var en viktig del av husholdningen.
Noe av årsakene til at det var et større vikingsete på Ness er trolig den strategiske plasseringen Ness har i forhold til ferdselsledene på den tiden. De kunne kontrollere trafikken gjennom Ness-strømmen som var en særdeles viktig ferdselsvei for båttrafikk videre over Uteid og over Drag.
Etter de gamle fortellinger var det også kirke med kirkegård på Ness. Den ble trolig bygget rundt 1100- tallet. Etter hva jeg er blitt fortalt stod den ca. 100 meter nord for transformatoren. Dette er om lag på samme sted som den såkalte Gammelgården på Ness lå. I dag er stedet et fredet kulturminne, en meget interessant gårdshaug, i følge arkeologer.
Jeg husker fra min barndom at det ble pløyd opp en ny åker der oppe på marka, like ved Gammelgården, hos han Jon Næss. Det var første gang det ble pløyd med traktor og da kom det opp noen store stokker som de eldre på Ness mente skulle være fra Nesskirka. Det skal også være mange beinfunn i dette området. Min mor fortalte meg at det skulle være et spesielt berg der de la menneskebeinene opp på, etter hvert som de kom opp i åkeren der.
Hvordan var så denne første kirken? Antagelig en nokså liten gårdskirke og ikke på langt nær noe prangende bygg. Men en kirke var viktig for både vanlige folk og maktpersonene i den første kristentiden i landet. Hvis vi i tillegg også ser på de lange avstandene vi har her, synes det ikke som usannsynlig at det stod en kirke her fra den tiden.
Svartedauen herjet hardt i områdene her. Det fortelles at det knapt var mennesker igjen i områdene her og i Steigen i 1350 -1360. Ikke nok med at sykdommer og pest herjet her, men samtidig ble også områdene her stadig utsatt for rene røvertokter fra krigere som kom sjøveien fra Karelen og Russland. Disse herjingene skjedde flere ganger i løpet av en 200- års periode, helt inn på 1500- tallet.
Allerede før Svartedauen satte inn var det betydelig nedgangstid i distriktene her. Denne nedgangstiden skjedde i stort sett hele landet og mange historikere tror at hovedårsakene til dette var at det skjedde et betydelig klimaskifte med kaldere klima. Inntil 1200- tallet gikk korngrensen helt oppe i Troms, mens innpå 1300 -tallet var det store problemer med å få modent korn her oppe i nord.
Tidene skiftet mye fremover for innbyggerne her. Det skulle ta flere århundrer før befolkningen tok seg såpass opp at en kan si at de er kommet seg over Svartedauens tap. Enda på 1600- tallet bodde det bare ca. 20 personer på selve Ness, mens det på 1100- tallet trolig bodde mer enn 1000 i området her. Vi skal huske at Håkon Raud rustet syv skip (ca. 350 mann) på kort varsel da han slo tilbake Varbelgene i Steigen.
Mye på grunn av de rikspolitiske forhold er livet også meget vanskelig i middelalderen for folket her. Når så også det kommer flere perioder hvor ikke nordlendingene fikk lov til å handle fisk med utlandet direkte, men blir pålagt å handle med kun Bergens kjøpmenn, blir befolkningen utnyttet og umyndiggjort. Bergens kjøpmenn er pålagt å sørge for kornforsyningen nordover, men dette forsømmer de på det groveste slik at det er flere perioder med direkte matmangel i nord.
Dette er en samling av opplysninger fra riktig gammel tid som jeg har samlet og ført i pennen de siste år. Selv om jeg har gjort mitt beste for å gi så riktige data som mulig, må ikke alle opplysningene tas for historisk korrekte. Det har heller ikke vært målet.
Jeg har i mitt neste arbeid tatt for meg tiden fra ca. år 1600 og frem til vår tid. Her har jeg funnet frem til de fleste av personene som har levd på Ness og en del utviklingen og historiene bakom. Dette er et omfattende arbeid og er på langt nær ferdigstilt.
Hvis det er noen som leser dette som har opplysninger fra denne periode (spesielt 1850 – 1920), om personer, hendelser eller andre ting er jeg interessert i tips. Jeg er også interessert i andre forhold, eks. feil, eller presiseringer som jeg har skrevet i dette arbeide.
Tlf. 75 77 11 12
